Noe kjedelig å innrømme. Jeg skal fortelle deg et par ting, kommer ann på hvor god tid jeg har – om livet. Menneskers liv er bygd opp på denne måten.
#1 – vi har utilstrekkelig tid. Så, hvordan skal vi utrette alt det gode vi har mulighet til å gjøre? Hvordan skal vi rekke å oppleve verden, og samtidig forstå den? Hvordan skal man rette opp i gamle feil, for å kunne se seg selv – og andre annerledes? Vel. Vi har mulighet til å utrette mye godt! Vi har mulighet til å utrette store ting, like lett som små ting. Bare et hei, og en liten melding gleder et menneske like mye – som om du skulle satt deg ned, og hatt en dyp samtale om du, jeg og vi-to. Søren- jeg glemte å lade iPoden i natt.
For å kunne oppleve en verden, så like god og vond som vår må man kun ha armene åpne, og ta imot det som møter deg. Uansett. Jeg er ikke flink til det iallefall, men du verden – jeg skal fortelle deg at jeg prøver!! Allikevel er det vanskelig å måtte møte ukjente systemer, og mennesker. Da må man kun ha troen på seg selv. Finnes det et gudshus der man bygger opp tro på seg selv? Å forstå verden er like enkel å forklare. For å kunne forstå noe som er mer avansert og vanskelig enn seg selv må man kunne forstå seg selv først. Dèt tror jeg hvertfall (!)
#2- vi gir opp uten å prøve. Ja. Vi er sånn. Vi misliker motstand noe så grundig, at vi stopper – snur, og javisst – vi surver gjerne over egene feil, og feiltakelser. Tenkj så kjedelig? Å måtte ta ting så tungt? Hvorfor ikke peppre seg med selvironi, og et ansikt av stål – i tillegg til et hjerte av gull. Vi vinner så mye på den måten, og samtidig er det så greit å være menneske. Vi er faktisk ikke mer enn homo sapiens, ikke mer – ikke mindre.
Et fint ordtak. Det er i motbakke alt går oppover. Det er såvisst sant. Det kan jo ikke gå nedover i en motbakke. Alt kan jobbes oppover etter det stadiet. Da ting går oppover er vi så selvarrogante, uansett – kanskje vi alle skulle vært nede? Nesh..
#3- mange vil ikke innsjå at mennesker trenger hjelp. – Mennesker trenger fra tid til annen hjelp. Vi mennesker utdanner oss til å kunne hjelpe andre. Dèt, gjør jeg. Jeg vil kunne forstå alt, løse kriser – hvertfall for noen. Prate folk gjennom ting, å kunne lytte. Jeg vil kunne smile til folk, da de har det som verst – fordi jeg vèt at et smil og en klapp på skulderen gir så jævlig pågangsmot. Se på alle som sender meg meldinger, både på face og msn og slik – og ber meg komme på skola sjøl om jeg står i bunnen av en oppoverbakke- og lurer på hvordan i allverdens-land og riker jeg skal komme meg opp! Dèt gir meg pågangsmot, selvtillit – troen på at “hey, jeg matcher dette, javisst- I’ll make a change”.
Vi mennesker er enkelt konstruert. Nå mener jeg ikke anatomisk, men jeg mener mentalt. Vi èr faktisk ikke så jævlig avanserte, selv om høyt sittende duppeditt mennesker mener vi er så mye rart. Vi er frie sjeler, vi kan bestemme hva vi vil for oss selv, og våre barn, – og vi har en innvirkning på verden. Men, noenganger får vi en overbelastning hvis ting ikke er fullt så “paradisio” som det står i bøkene at et familieliv, eller en oppfatning skal være.
Endelig ser jeg selv, at verden nok en gang er ironisk, smacker meg i trynet – men veit du hva? I’ll never back down. For jeg vil vise verden, at en pike fra fjellet som er 163,4 cm over jorden er full av mye overraskelser. Jeg vil vise at jeg klarer- men først, skal jeg ta på sokker og dra på skolen. Skolen er en start, for små sjeler. Skolen er nøkkelen til alt. Når jeg blir stor, skal jeg bli en sånn som kan hjelpe mennesker. Bare vent!
